Byens stolthet! Stiftet 1939Byens stolthet! Stiftet 1939
Vår hovedsponsor

spare

Brytingens historie

Bryting – Selve ursporten!

Oldtiden
Bryting er en av de eldste idretter, bl.a. er brytegrep nesten som dagens avbildet på klippemalerier i Egypt fra ca. 3000 f.Kr. I oldtiden var bryting den mest populære idretten i de olympiske og andre idrettsleker i Hellas, både som selvstendig øvelse og som del av antikk femkamp. Seieren gikk til den som først kastet motstanderen tre ganger i bakken, det var ingen vektklasser. Milon fra Kroton, som vant den olympiske brytekonkurransen seks ganger, regnes som antikkens mest berømte idrettsmann. En annen øvelse var pankration, en kombinasjon av bryting og boksing.

I Norden var det alminnelig med konkurranser i livtak eller krysstak. Det gjaldt å legge motstanderen på rygg ved å presse ham ned, løfte ham eller på annen måte bringe ham ut av balanse, benkrok var forbudt. I andre deler av verden oppstod det også tidlig spesielle bryteformer som til dels praktiseres ennå. Ofte er dette bryting hvor motstanderens belte eller trøye blir brukt til å feste grep, som i islandsk glíma og sveitsisk Schwingen.

Bryting i vikingtiden
Bryting var den mest utbredte idretten i vikingtiden. Den ble brukt i alle samfunnsklasser. Kvinner deltok også i brytekamper. Der vikinger kom sammen var alltid brytekamper en del av underholdningen.

Tor var brytingens gud, og som i Hellas var brytingen innlemmet i lovene. I lovsamlingen “Gragas” er bestemmelser for bryting beskrevet. Det fantes tre varianter for bryting: fribryting, glimabryting og råbryting.

– Fribryting og Glimabryting
Disse bryteformene var lek, og de var dypt forankret i folket. Guttene begynte brytetrening fra de var 7-8 år gamle, og mennene konkurrerte til de var langt oppe i årene. Det ble konkurrert i ulike klasser som bygde på styrke og ferdighet, og ofte arrangerte man lagkamper mellom forskjellige bygder.

Fribryting var litt forskjellig fra i dag. I glimabryting spilte ikke styrken så stor rolle som den tekniske ferdigheten og balansen. Bryterne felte hverandre ved å benytte lynraske bevegelser og knep, like mye med føttene som med hendene. Glimabryting benyttes i Skandinavia også i dag, og man tror den er beholdt nesten uforandret fra vikingtiden.

– Råbryting
Slike brytekamper var rå og ville. De foregikk mellom unaturlig sterke menn som også kunne være i psykisk ubalanse. Styrken til disse mennene ga grunnlag for sagn hvor disse kjempene brøt mot overnaturlige vesener. Kampene ble avgjort på fall med nedpressing forfra eller med et bakoverkast. En annen måte å få motstanderen på rygg når ingenting annet hjalp, var å hogge begge beina av han.

– Svømmekamp
Vikigene drev også med noe de kalte for svømmekamp. Dette var en brytekamp på dypt vann. Hensikten var å holde motstanderens hode under vann til han gav opp. Disse svømmekampene kunne ofte vare i flere timer, og var den mest populære form for svømmekonkurranse.

Moderne bryting

Moderne internasjonal konkurransebryting oppstod på 1800-tallet. Som grunnlegger av den gresk-romerske stil regnes franskmannen Jean Broyasse midt på 1800-tallet, fristil ble utformet i USA noe senere.

I begynnelsen var brytingen profesjonell og det meste tillatt (catch-as-catch-can). Kamper mellom profesjonelle tungvektere var populære opp til ca. 1910, men profesjonell fribryting slik den drives nå (wrestling), særlig i USA, er ren underholdning uten sportslig innhold.

Ca. 1890 ble bryting også amatøridrett, og etter hvert ble det innført vektklasser og begrensning på kamptiden.

For mer informasjon, klikk på lenkene under: